Noe ala antrekket mitt FØR jeg gikk ut av huset.
Buksa mi ETTER jeg gikk ut av huset. 
Fytterakker'n for et hull. Hele bukserumpa og ned mot låret. Moralen: IKKE HANDLE HOS ELLOS. ( - og ikke spis brownies. Haha, neida!)Jeg er bare skjelegald dette ikke skjedde på skolen. Da hadde jeg virkelig dødd av skam. No kidding. Da jeg kom hjem i kveld måtte jeg vise hullet til familien. Kevin trodde ikke det skulle være SÅ stort. Jeg måtte dekke meg til da det skjedde. Hadde jo halve rompa bar. Og dette var en av favorittbuksene mine. Den er fullstendig ødelagt. Mamma har reparert den én gang, men nå er toget gått...
Over til noe annet: Vi måtte løpe 1 mile igjen i PE, også måtte vi veies og måles høyde på. Har ikke peiling på hva de skal med det... Jeg løp på 9:17 denne gangen, dvs. at jeg brukte lengre tid enn forrige gang. Men men.
I kveld har jeg vært på thanksgiving dinner med teaterfolket. Det var veldig koselig - god mat og masse bra innslag og dramatiseringer. Har spist kalkun og skinke, brownies (!) og eplepai, stuffing og potetmos. Det var ikke måte på, altså.
Har fått tre spørsmål som jeg tenkte jeg skulle svare på i dette innlegget (i tilfelle noen andre lurte på det samme). Føler meg veldig viktig når jeg gjør det sånn her.
Er du fornøyd med STS?
Selve organsisasjonen i Norge har jeg ikke noe å utsette på. Det er heller den organisasjonen jeg har med å gjøre her i USA jeg ikke har vært heldig med. I og med at vertsfamilien min flytta ut av skoledistriktet i juli hadde det blitt noen problemer, og dette hadde det ikke blitt ordna opp i til jeg kom hit. Heldigvis tok vertsfamilien min saken i egne hender, men vi er ikke noe særlig glad i disse folkene som organiserer året. Problemer som dette kan selvfølgelig skje de beste, men jeg tror at det i de aller fleste tilfeller helt går bra.
Hvordan var forberedelseskurset i NY?
Forberelseskurset i New York var helt fantastisk! Jeg traff mange hyggelige folk fra ulike land, og fikk meg gode venner som deler mine erfaringer gjennom dette året. Det kan av og til være greit å vite om noen som opplever det samme som deg - tusenvis av mil hjemmefra. Selve opplegget var også veldig bra. Vi fikk sett det som var å se av Manhattan, vi fikk gå på egenhånd i byen, lære ulike amerikanske sporter, og selvfølgelig øvd oss på å snakke engelsk. Tror dette er veldig hjelpsomt når man skal bo i et fremmedspråklig land hvor du ikke kjenner noen. Du blir på en måte tryggere på deg selv. Jeg vil anbefale alle å delta på et sånt kurs av et eller annet slag. Lederne holdt oss opptatt for at vi skulle slippe å ha hjemlengsel. Det funka i hvertfall for meg.
Hvordan var det å møte vertsfamilien for første gang?
Før jeg reiste tenkte jeg ikke så mye på hvordan det kom til å være å treffe vertsfamilien for første gang. Det var på flyet fra NY til Texas at nervene begynte å komme. Plutselig slo det meg at "kanskje familien ikke liker meg" eller "kanskje de hadde andre forhåpninger". Sommerfuglene i magen løp løpsk, men så kom jeg frem til at det faktisk er DE som har valgt MEG, og de må jo virkelig være åpne for hvem som helst når de velger å åpne dørene for en fremmed person.
Familien var utrolig imøtekommende. Det virka nesten som de var familiemedlemmer jeg ikke hadde sett på lenge. Det var ganske rart, egentlig, men de tok virkelig imot meg med åpne armer og gjorde det de kunne for å få meg til å føle meg som hjemme.
-Birgit
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar